Var det overgangsalderen – eller var det livet?

Du kommer ikke inn i overgangsalderen som et blankt ark

Du kjenner at noe har forandret seg

Kroppen responderer annerledes. Det du gjorde før, fungerer ikke nødvendigvis på samme måte lenger.

Søvnen endrer seg. Kanskje vekten eller midjen endrer seg. Du kjenner mer uro, mindre energi og overskudd. Kanskje møter du til og med veggen på et tidspunkt.

Du får mer vondt. Kanskje kjenner du på angst, nedstemthet eller en følelse som nesten kan minne om depresjon.

Og kanskje noe av det vanskeligste:

Du kjenner deg ikke helt som deg selv lenger.

Håret blir tørrere og mister fylde. Huden blir tørr og nesten litt sår. Du ser på halsen at alderen sniker seg innpå. Og underarmene blir plutselig noe du kjenner trang til å skjule – det som noen en gang fikk den fantastiske ideen om å kalle «grevinneheng».

Bevares for et ufint navn! 😅

Og kviser skal du gjerne få også, som godt voksen.

Plutselig popper det opp kviselignende «neller» i ansiktet i en alder av 40+.

Du trodde kanskje kviser hørte puberteten til?

Ja. Så feil kunne du ta.

Min kjære svigermor, som hadde begynt å bli glemsk, kunne plutselig spørre:

«Oi, har du sånn problem med kviser du? Og midt på kinnene dine?»

Takk for den. 😂

Heldigvis var akkurat denne utfordringen et forbigående fenomen for meg i perimenopausen.

Men andre ting var vanskeligere å le av.

Som følelsen av ensomhet og sorg.

For det går faktisk an å føle seg ensom i det, selv om du ikke er alene.

Jeg hadde dårlig samvittighet overfor menneskene rundt meg som bare ville meg godt. Det handlet jo ikke om dem. Det handlet om det som skjedde inni meg – og som jeg selv ikke forsto på den tiden.

Det kunne føles som å lide i stillhet.

Og har du aldri hatt særlig med menstruasjonssmerter?

Ja, da kan det jo hende du får kjenne på det nå!

Sånn var det i hvert fall for meg.

Jeg husker at tanken slo meg:

Skal jeg tilbake til puberteten igjen nå?

Selvfølgelig var mye annerledes. Men noen av likhetene var der.

Du kommer ikke inn i overgangsalderen som et blankt ark

Du har allerede levd et liv når du kommer hit.

Kanskje har du tatt mye ansvar. Prestert. Båret andre. Opplevd tap, sorg, sykdom eller andre belastninger.

Kanskje har du satt deg selv bakerst i rekken så lenge at verdien av å hjelpe andre har blitt større enn verdien av å hjelpe deg selv.

Og da kan det til og med føles vanskelig å gi deg selv kjærlighet, omsorg og den hjelpen du faktisk trenger.

For med egenomsorgen kan det komme dårlig samvittighet.

Følelsen av å være egoistisk.

Kanskje til og med skam.

Og for noen av oss kan det å ta imot hjelp være like vanskelig som å be om den.

Jeg har kommet langt i livet med å klare meg selv. Klare «alt» selv.

Og på mange måter har det tjent meg godt.

Jeg trodde lenge at jeg var helt meg selv. I dag ser jeg at den jeg egentlig var, delvis ble overskygget av hvem jeg trodde jeg måtte være.

En oppvekst der jeg opplevde blant annet mobbing en periode, satte dype spor – langt inn i voksenlivet.

Det var dette jeg etter hvert begynte å forstå i mitt eget liv.

At det levde livet, fra barndommen og langt inn i voksenlivet, på godt og vondt, også spilte en rolle da jeg kom midt i livet.

For meg ble overgangsalderen derfor aldri bare en liste med symptomer.

Det ble møtet mellom en kropp i hormonell endring – og et helt levd liv.

Min egen kropp hadde også en historie

Jeg hadde selvtillit på mange områder, men selvfølelsen var ikke like sterk. Jeg lærte tidlig å ta ansvar. Kanskje litt for mye ansvar. Noen ville kanskje kalt det «flink pike».

Men bak alt dette var det også en annen jente.

Hun var smilende, leken og nysgjerrig på livet. Hun elsket å danse, lo lett og hadde mye lys i seg.

På mange måter ble dette også kamuflasjen min uten at jeg forsto det selv.

Smilet ble en form for beskyttelse. 

Jeg ser nesten for meg en blomst som åpner seg mot solen – og som raskt lukker seg igjen når den ikke føler seg trygg. 

Modigheten bodde der inne.

Men frykten for konsekvensene kunne være større.

Da jeg var 21 år, ble jeg gravid med mannen som i dag fortsatt er min beste venn. Fire uker inn i graviditeten mistet jeg pappa brått.

Det var et sjokk som skulle prege meg i mange år.

I løpet av omtrent åtte måneder hadde jeg vært gjennom begravelse, gjort ferdig den utdanningen jeg holdt på med, kjøpt leilighet og flyttet, fått mitt første barn og tatt førerkort.

Sorg?

Det hadde jeg liksom ikke tid til.

Signalene fra kroppen var mange, men jeg var blitt veldig god til å overse dem.

Da jeg var 28 år, fikk jeg brudd i hoften.

Og det ble et vendepunkt.

Det var da Pilates for alvor kom inn i livet mitt.

Gjennom Pilates fikk jeg gradvis kontakt med kroppen og pusten igjen. Jeg bygget meg opp og begynte også å bli mer bevisst på meg selv og det jeg kjente på inne der.

Jeg skulle tilbake til arbeidslivet. Tilbake til livet jeg ønsket meg.

Jeg startet min egen bedrift.

Det gikk fint.

Helt til det ikke gjorde det lenger.

Utbrenthet ble et faktum.

Den gangen var det en høytfungerende utbrenthet. Jeg jobbet meg igjen tilbake til livet og arbeidslivet.

Yes! Nå var jeg tilbake.

Så kom 2020.

Og korona kom ikke alene.

Perimenopausen hadde også begynt å snike seg innpå med sine vage og til tider ganske forvirrende symptomer.

Det skulle bli noen år hvor jeg ofte følte at jeg led i stillhet – uten å bli hørt eller forstått.

Mistanken om overgangsalder var der. Gjennom videreutdanning innen menopause sammen med Body Control Pilates i London begynte jeg å forstå mer.

Likevel ble jeg møtt med at jeg var for ung.

Det var jeg ikke.

Så skjedde det igjen – men denne gangen var det annerledes

Jeg hadde altså opplevd høytfungerende utbrenthet tidligere.

Nå var jeg 44 år.

Og denne gangen sa kroppen virkelig stopp.

Noen få trappetrinn eller en svak oppoverbakke kunne få meg til å puste som en hvalross – det føltes i hvert fall sånn.

Jeg kunne kjenne meg helt tappet og måtte legge meg på sofaen når jeg kom hjem.

Jeg har aldri hatt diagnosen ME, og jeg har stor respekt for hvor alvorlig denne sykdommen kan være. Men på et tidspunkt husker jeg at jeg lurte på hva som egentlig foregikk i kroppen min, fordi utmattelsen var så voldsom.

Når noen få trappetrinn kunne være nok til at jeg trengte hvile, trening ble lagt bort, kroppen kjentes svakere, jeg opplevde lekkasje, smertene økte og migrenen ble verre, kom også en vond følelse:

Jeg kunne ikke lenger stole på kroppen min.

Til og med det å møte andre når jeg var ute og gikk, kunne føles ubehagelig.

Jeg pustet jo sånn.

Var det overgangsalderen – eller var det livet?

Hormonverdiene kan svinge betydelig i perimenopausen. Derfor vil en enkelt blodprøve ikke nødvendigvis gi et godt svar på om symptomene du opplever skyldes overgangsalderen.

Alder, menstruasjonsmønster og symptombilde er viktige deler av vurderingen.

Min varmeste anbefaling er derfor å føre symptomlogg.

Noter hvordan du har det over tid – også dagene hvor du har det bra. Søvn, menstruasjon, humør, hetetokter, energi, smerter og andre endringer du legger merke til.

Det kan gjøre møtet med legen eller gynekologen tryggere for deg. Du får selv en bedre oversikt over det du opplever, og det kan gjøre det lettere for fagpersonen du møter å se mønstre og hjelpe deg på best mulig måte.

For meg er symptomlogg rett og slett vinn-vinn.

Som jeg allerede har fortalt, hadde jeg selv blitt avvist fordi jeg ble vurdert som for ung.

Men jeg var ikke for ung.

Jeg var 44 år og i perimenopausen.

Senere tok jeg en ny videreutdanning innen menopauseomsorg, som jeg fullførte sommeren 2023. Kunnskapen fikk enda flere bjeller til å ringe og flere brikker til å falle på plass.

Samme høst opplevde jeg min første tydelige hetetokt.

Da visste jeg.

Hos legen fikk jeg nå påvist via blodprøve at jeg var i overgangsalderen.

I oktober samme år hadde jeg min siste menstruasjon. Da det hadde gått 12 måneder uten menstruasjon, var jeg kommet over i postmenopausen.

Og etter hvert forsto jeg noe som skulle bli veldig viktig for meg:

Svaret var ikke enten–eller. Det var både–og.

Kroppen min var i en naturlig hormonell overgang.

Og jeg kom inn i denne overgangen med et levd liv.

Veien tilbake handlet heller ikke om én ting

Jeg trengte styrke – både for kroppen og sinnet.

Men jeg trengte også avspenning, pust og release.

Jeg trengte bevegelse – men tilpasset den kroppen jeg hadde akkurat da.

Jeg trengte kunnskap – men også kontakt med kroppen jeg faktisk levde i nå.

Jeg trengte gode vaner og et kosthold som støttet meg – men ikke som enda et prestasjonsprosjekt.

Jeg trengte mentale verktøy – men oppdaget også hvor viktig det var for meg å arbeide gjennom kroppen.

Jeg trengte å finne tilbake til meg selv. Til barnet i meg, bak alle rollene – helt naken, bare meg.

Jeg begynte å arbeide mer og mer i møtet mellom kropp og sinn.

Med meg hadde jeg min egen livserfaring og mange års arbeid og videreutdanning innen blant annet Pilates, menopause, coaching, psykologi, mindfulness, kvinnehelse, pust og ulike former for bevegelse og regulering.

Etter hvert kom også blant annet hypopressiv trening, somatisk bevegelse og lymfebevegelse inn.

Men kanskje noe av det viktigste jeg har lært, er dette:

Verktøyene kan være de samme. Hvordan vi trenger å bruke dem, kan være forskjellig.

For vi kommer ikke inn i denne fasen med samme kropp.

Vi kommer heller ikke med samme historie.

Og hva betyr dette for deg som står midt i det?

Kanskje kan du begynne med noen spørsmål:

🌿 Hva hvis kroppen din gjennom signalene den sender, prøver å fortelle deg at den trenger noe annet fra deg nå?

🌿 Hva hvis kroppen din trenger noe annet fra deg nå enn den gjorde da du var 30?

🌿 Hva trenger DU mer av akkurat nå?

🌿 Og hva trenger du kanskje mindre av?

🦋 Målet trenger ikke være å få tilbake kroppen du hadde som 30-åring.

Det kan handle om å bli kjent med kvinnen du er og den kroppen du har nå.

Bygge henne opp.

Finne styrken hennes.

Lære hva hun trenger.

Og gradvis kunne kjenne:

Jeg kjenner kroppen min.
Jeg er tryggere i den.
Jeg kan stole på den igjen.
Jeg føler at jeg lever mer igjen.

Jeg er enda nærmere den jeg egentlig er.

Det er mye av dette Sterk & Fri har vokst frem fra.

Ikke ønsket om å presse kroppen tilbake til den hun en gang var.

Men ønsket om å hjelpe kvinnen 40+ til å finne tilbake til seg selv – og skape mer styrke, trygghet og frihet i kroppen, i seg selv og i livet. 🦋