Kroppen min trengte noe annet fra meg nå midt i livet

Kroppen min trengte noe annet fra meg nå

Jeg kunne ikke nødvendigvis forandre kroppen jeg var født med.

Jeg kunne ikke gjøre om på den medfødte hoftedysplasien, hoftebruddet jeg fikk som 28-åring i kjølvannet av denne, eller slitasjeforandringene og smertene som hadde kommet gjennom årene.

Jeg kunne heller ikke gjøre om på periodene med migrene, angst, indre uro, stress eller høytfungerende utbrenthet.

Og jeg kunne ikke gå tilbake og gi den yngre utgaven av meg et annet liv.

Det som hadde skjedd, på godt og vondt, hadde satt sine spor.

Periodene hvor jeg hadde presset meg selv for langt, hadde skjedd.

Historien min var allerede "skrevet".

Men resten av livet mitt var ikke det.

Og akkurat den erkjennelsen skulle bli viktig for meg da jeg kom inn i 40-årene og overgangsalderen.

For da jeg etter hvert forstod hvilken endring som var i gang i kroppen min, stilte jeg meg selv spørsmålet:

Hvordan ønsker jeg egentlig å ha det i livet mitt fremover – ikke bare mentalt og emosjonelt, men også i kroppen min?

Jeg ville ikke bare fungere.

Jeg ville kjenne meg som meg.

Levende. Glødende. Fresh. Glad.

Jeg ville kjenne meg sterk og fri.

Og jeg ville ha en kropp jeg kunne stole på og trivdes i.

Da måtte jeg også være villig til å gjøre noe annerledes.

Det skjedde ikke over natten

Jeg gjorde ikke en stor livsstilsendring.

Jeg begynte å endre måten jeg levde på – gradvis, over tid.

Og det er en viktig forskjell.

For jeg tror vi noen ganger gjør ordet livsstilsendring så stort at vi nesten blir slitne før vi har begynt.

Nytt kosthold. Nytt treningsprogram. Nye rutiner. Mer disiplin. Mer av alt.

Min vei har ikke vært sånn.

Jeg begynte med det jeg kunne gjøre der jeg var.

Treningen gjorde mye godt for kroppen min. Men etter hvert oppdaget jeg at styrke og Pilates ikke var hele bildet alene.

Jeg trengte også turene hvor jeg fikk opp pulsen.

Jeg trengte release for stramme muskler og bindevev.

Jeg trengte søvn og restitusjon.

Jeg begynte å spise mer i retning av middelhavskost og bli mer bevisst på hva som ga kroppen min næring og energi.

Jeg skapte gode vaner morgen og kveld.

Men jeg jobbet også med det som ikke var like synlig.

Stresset – også det mentale.

Tankene.

Gamle mønstre og reaksjoner som ikke lenger tjente meg.

Fokuset mitt.

Gamle overbevisninger.

Og etter hvert også deler av historien min som jeg fortsatt bar med meg.

For kroppen og hodet mitt lever ikke hvert sitt liv. 🦋

Jeg er én helhet. Både kropp og sinn

Noen ganger må vi også gi slipp på hvem vi har lært oss å være

Dette har kanskje vært en av de vanskeligste delene av min egen endring.

For jeg hadde vært flink til å fungere.

Ta ansvar.

Ordne opp.

Holde ut.

Prestere.

Være sterk.

Og når du har levd sånn lenge nok, kan det nesten bli en identitet.

Sånn er jeg bare.

Men hva hvis noe av det ikke er den du er?

Hva hvis noe av det er strategier du en gang trengte?

Det betyr ikke at de var feil. Kanskje hjalp de deg gjennom perioder av livet hvor du virkelig trengte dem.

Men det betyr heller ikke at du må ta dem med deg resten av veien.

For meg ble dette særlig viktig etter 40.

Jeg måtte begynne å skille mellom:

Hvem er jeg – og hvem har jeg lært meg at jeg må være?

Det har vært lag å gå gjennom.

Og noen av dem har handlet om den yngre utgaven av meg.

Jeg kan ikke gå tilbake og beskytte henne mot det hun opplevde.

Men jeg kan ta vare på henne på en annen måte i dag.

Ikke ved å la henne styre livet mitt fra gamle sår eller gammel frykt.

Men ved at den voksne kvinnen jeg er nå, kan si:

Jeg har deg. Nå er du trygg hos meg.

Jeg kan sette grenser.

Jeg kan velge annerledes. 

Jeg kan gi meg selv omsorg.

Jeg kan stå stødigere i meg selv.

Og jeg øver meg på å gjøre alt dette uten dårlig samvittighet.

Og kanskje er det nettopp da vi virkelig kan ta vare på det indre barnet:

Når den voksne kvinnen blir et trygt sted å være.

Jeg trengte hele meg med på laget

Det er derfor jeg i dag har så vanskelig for å se helse som én enkelt ting.

For meg var ikke svaret bare trening.

Selv om trening gjorde en stor og viktig forskjell.

Det var heller ikke bare kosthold.

Eller søvn.

Eller stressmestring.

Eller tankene mine.

Eller det emosjonelle arbeidet.

Det var samspillet.

Styrke og bevegelighet.

Puls og restitusjon.

Mat og søvn.

Tanker og følelser.

Struktur og glede.

Kropp og sinn.

Ikke alt samtidig.

Ikke perfekt.

Men perfekt uperfekt. 

Steg for steg, over tid.

Og jeg tror kanskje det er akkurat her min forståelse av livsstil har forandret seg mest.

Livsstil handler ikke for meg om å være flink.

Det handler om å skape en måte å leve på som gjør godt å være meg i.

For verktøyene du og jeg bruker for å få det bedre i livet og hverdagen, kan være de samme. Men måten vi bruker dem på, kan være forskjellig.

Jeg vil ikke bare ha flere år. Jeg vil ha mer liv i årene.

Jeg vil kjenne meg levende.

Jeg vil gløde.

Jeg vil være sterk nok til å bruke kroppen min til det jeg har lyst til.

Jeg vil gå tur, danse, reise, trene, le og oppleve.

Jeg vil ha energi til menneskene jeg elsker.

Jeg vil kunne være stille uten å kjenne at jeg burde gjøre noe.

Jeg vil kjenne meg tryggere i meg selv.

Og jeg vil rette blikket fremover.

Ikke fordi fortiden min ikke betyr noe.

Den har vært med på å forme meg.

Men den trenger ikke få bestemme hvem jeg skal være resten av livet.

💕 Jeg vil leve her. Nå. Og jeg vil glede meg til det som kommer.

For meg ble overgangsalderen ikke bare en tid med forandring. Den ble også en invitasjon til å se på hvordan jeg ønsket å leve resten av livet mitt.

Hva trenger kroppen din fra deg nå?

Kanskje er det derfor jeg ikke er så opptatt av at du skal kopiere det som har fungert for meg.

Din historie er ikke min.

Din kropp er ikke min.

Livet ditt ser annerledes ut.

Men kanskje finnes det et spørsmål vi begge kan stille:

Hva trenger kroppen min – og jeg – fra meg nå?

Kanskje trenger du mer styrke.

Mer søvn.

Mer næringsrik mat.

Mer bevegelse.

Mer ro.

Tydeligere grenser.

Mer glede.

Eller kanskje trenger du å gi slipp på noe du har båret lenge nok.

Du trenger ikke gjøre alt på én gang. Du trenger bare å begynne med det første steget.

Men hvis du ønsker at noe skal bli annerledes, trenger du også være villig til å gjøre noe annerledes.

Det er det jeg selv har gjort.

Ikke gjennom én stor forvandling.

Men gjennom mange små valg over tid.

Og kanskje er det nettopp slik en sommerfugl blir et så fint symbol på denne fasen av livet.

Ikke fordi du skal bli en annen.

Men fordi du kan få folde ut mer av den du allerede er. 🦋

Levende. Glødende. Sterk og fri.

– Lena